I god tradisjon avslører VG´s kommentator Fritjof Jacobsen sin manglende kunnskap og sin forutinntatthet i et innlegg på VGB:
http://frithjofjacobsen.vgb.no/2010/07/19/suppe-i-zentrum/

Under overskriften “Suppe i zentrum” forsøker han å harselere med Liv Signe Navarsetes bruk av coaching , og hevder at møtet mellom en jordnær Navarsete og en astral zen-inspiret coach må være fornøyelig.
En “astral zen-inspirert coach”…. fyttikatta! En slik skapning må da minst ha hodet så langt over skyene at selv ikke filosofene når dem til knes. Og dette skal vi skattebetalere dekke?  Nei, vet du hva! Vi har da annet å bruke skattepengene på om vi ikke atpåtil skal dekke en jordnær politikers akkutte behov for astral veiledning!
Smart, Jacobsen! Du slår tilsynelatende to fluer i ett smekk. Godt tenkt!
Men:
“At en av Norges mektigste mennesker føler behov for å kjøpe svindyre coachingtjenester for å gjøre jobben sin, er oppsiktsvekkende i seg selv. “ skriver Jacobsen videre.
Opps…?
Oppsiktsvekkende? Er det virkelig oppsiktsvekkende at et jordnært og fornuftig menneske i en politisk maktposisjon forstår sitt ansvar og søker hjelp til å bli bedre til fylle den stillingen hun er gitt? Det ville vel vært langt mer oppsiktsvekkende om hun ikke hadde gjort det!
Og så kommer selve avsløringen:
“Begrunnelsen som gis fra hennes egen departementsråd er at ingen er tjent med en dårlig leder. Nei vel. Hva betyr egentlig det? At Navarsete, ifølge sine egne underordnede i departementet, ikke har vært noen god leder til nå?” skriver Jacobsen videre.
Uffda, Jacobsen! Så dette er det store spørsmålet du evner å formulere… stakkars!
Det er nedlatende å syns synd på mennesker, men, jeg klarer ikke la være, for innsikt burde være et minstekrav hos journalister.

La meg bare nevne at selv verdens beste operasangere fortsetter å ta timer hos sangpedagoger gjennom hele sin karriere.
Og hvis dette fremstår som en uforståelig metafor, så la meg i tillegg nevne at selv verdens beste idrettsutøvere benytter seg av trenerteam gjennom hele karrieren. Da blir det kanskje lettere å forstå, herr Jacobsen. Selv for deg?

Fr. Navarsete er faktisk minister!
Det er for å bli bedre til å fylle sin rolle som minister hun søker rådgivning. Hennes kvalifikasjoner som partileder har blitt gransket av valgkommiteer og landsmøter, og der er hun kvalifisert så det holder.
Hennes stilling som minister har hun ikke søkt på. Den har blitt henne tilbudt, og hun har takket ja.
Man må faktisk ha vært minister for å forstå hva det innebærer å være minister.
At Liv Signe Navarsete  ønsker å gjøre sitt beste innen en stilling man hverken kan utdanne seg til eller på annen måte forberede seg på, anser jeg for å være forbilledlig!
Å harselere med ministre som benytter enhver mulighet til å fylle sin stilling bedre anser jeg for å være nedrig!

Jacobsens innlegg føyer seg desverre pent inn i rekken av lignende uvettige innlegg hvis eneste formål må være å fordumme befolkningen.

Coaching kan definitivt anbefales, Jacobsen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor gidder noen røyke marihuana?

Man kan sagtens  spørre etter å ha lest denne artikkelen i VG:
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=145588
Kirsten Dunst oppfordrer folk til å røyke marihuana. For det gjør hun selv. Akkurat som astronauter (og andre som trives i høyden)I en liten “faktaboks” minner VG oss på hva som faktisk skjer hvis vi røyker marihuana:

FAKTA OM MARIHUANA

· Virkemiddelet i marihuana og hasj er stoffet THC.

· Virkningen kan varirere stort fra person til person.

· Kroppslige kjennetegn kan være økt pulsfrekvens, røde øyne og tørr munn. Andre kjennetegn er økt sultfølelse eller lyst på søtsaker.

· Marihuana svekker oppmerksomheten og avstandsbedømmelsen.

· Marihuana kan frembringe angst, depresjoner og kan skade korttidsminnet.

( Kilde: Sosial- og helsedirektoratet.)

Å røyke marihuana er med andre ord omtrent like spennende som å ta klystèr og mye farligere.
Og merkelig nok materialiserer det seg et bitte lite spørsmål:
Hvis dette er de typiske virkningene av marihuana… hvorfor gidder noen å røyke dette?

Iren(e)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet ikke om det er normalt å stille sine foreldre spørsmål med henblikk på sin egen unnfangelse. Jeg har i hvert fall aldri gjort det, og min egen unnfangelse ville således ha forblitt en hemmelighet for meg om ikke min far i et sentimentalt øyeblikk noen dager etter min mors begravelse hadde følt det opportunt å la meg få et innblikk i omstendighetene rundt deres første møte og de påfølgende romantiske tildragelsene:

- Det er Frank Zappa som er skyld i at du ble til, sa min far.
Forklaringen er slik: Mine foreldre møtte hverandre på Frank Zappas konsert i Paris i 1980, og ni måneder senere ble jeg født. I følge min far ble jeg unnfanget under Eiffeltårnets søyler en varm sommernatt i slutten av juni, men, jeg vil ikke borge for at det er sant. Hadde min mor sagt det så hadde jeg trodd henne, for mødre vet slikt. Men, at tidspunktet virker riktig kan jeg ikke benekte, og at det skjedde i Paris er hevet over enhver tvil.
Men, under Eiffeltårnet?
Mmmm…tvilsomt.

At min far har vært fan av Frank Zappa har jeg alltid visst.
Det har ikke vært til å unngå etter en oppvekst som inkluderte utallige frokoster med skremmende infernalske lyder og skjærende gitartoner som akkompangnement til cornflakes med altfor sur kefir.
Men, at mamma også var Zappa-fan, kom som en overraskelse på meg.
At søte lille mamma frivillig hadde gått på en konsert med Frank Zappa fikk jeg ikke til å stemme.
Ikke før han viste meg bildene.
Søte lille mamma var en punker! En åleslank og sexy punker med lang svart pannelugg med lilla striper, og verdens trangeste svarte bukser. De satt som “spøtta på”, som de sier på landet, og rakk til midt på leggen. Nedenfor hadde hun dyplilla leggvarmere og svarte Dr. Martens.
- Din mor var en villkatt, sa min far.
Jeg vil helst ikke vite slikt.

Frank Zappa. Bare navnet i seg selv var skremmende nok, og da avisene attpåtil trykket bilder av denne neandertaleren med skjegget opp-ned, var det nok til at mødrene i London holdt barna sine innendørs da han kom for å holde sin første konsert der i 1967.
Dette har jeg fra min far som hadde et korttidsengasjement som scenearbeider på Royal Albert Hall, og således hadde fri adgang til både scenen og backstage.
Det var altså i London min far ble omvendt fra rett-troende metodist til ihuga Zappa-fundamentalist.
- At også flere medlemmer av The London Philarmonic Orchestra medvirket under konserten, bidro til at det ble et kaotisk og uforlignelig minneverdig øyeblikk! sa han med våte øyne.

Jeg kommer fra en musikalsk familie. Min farmor var pianistinne (som det het da) og spilte konserter rundt omkring i Europa i midten av forrige århundre. Min far spilte gitar i en rekke engelske og amerikanske kjellerband på søtti og åttitallet, og selv har jeg spilt både piano og klassisk gitar så langt tilbake som jeg kan huske.
Mine store musikalske øyeblikk som liten kom alltid fra klassisk musikk. Jeg ble forført av Ravel, Debussy og Saint-Saens.
Roderigos og Villa Lobos imponerte meg, men irriterte meg samtidig, for det var vanskelig å spille, og jeg trodde aldri jeg skulle klare det.
Men jeg fant en større utfordring i Frank Zappa.
Mitt forhold til Frank Zappa var, naturlig nok, ganske labert under oppveksten. Det var ikke før jeg selv begynte å spille elektrisk gitar at jeg fikk sans for ham, etter sterkt påtrykk fra min far. Motvillig begynte jeg å lytte til Zappa, men, da jeg virkelig begynte å lytte, oppdaget jeg en helt ny verden, og alt jeg tidligere hadde prøvd å lukke ørene for fremstod med ett som spennende musikkverk. Og når jeg famlende prøvde å spille melodiene hans så kom jeg fullstendig til kort. Jeg fant ikke noe system, og tonevalget hans lignet ingen skalaer slik jeg kjente dem fra min klassiske verden.

Jeg var 12 år da Frank Zappa døde, så jeg fikk desverre aldri oppleve ham på scenen,.
Men, idag har vi youtube, og heldigvis finnes det en mengde opptak av Zappa der.
Jeg har funnet noen klipp derfra som jeg liker.
Hør på dette fra stockholm i 1973, og legg merke til hvilket improvisasjonsgeni han var.

Frank Zappa forbindes nok i Norge mest med låten “Bobby Brown”.
Til tross for (eller kanskje på grunn av?) en ganske eksplisitt seksuell tekst, ble Bobby Brown en stor lager i hele Skandinavia.  I USA ble den imidlertid bannlyst og aldri spilt på radio. I Norge kan man høre den på ni-timen.

“I can take about an hour on the tower of power…” sier teksten.
Hva er The tower of power?
Frank Zappa forklarer det i et intervju med en lettere uopplyst svensk journalist:

FZ: The Tower of Power is a….. You know what S&M is?
Reporter: No?
FZ: Well, anyway, it´s an S&M device that they sell at a store in Los Angeles. It´s a stool… a small stool, You know… to sit on. It has this spindle that comes up that´s sticks up your asshole, and it has straps on the legs of the stool, where you are supposed to put a persons ankle into the straps on the edge of the stool. And they actually sell this thing there and it´s called the Tower of Power.

Reporter: Uh…is Bobby Brown someone special guy?
FZ: No. It´s actually talking about that device, cause the words in the song says “I can take about an hour on the Tower of Power, as long as I get a little golden shower”. You know what a golden shower is?
Reporter: No.
FZ: Golden shower is a sexual aberration or sexual activity, where one person pisses on another person. So you get the idea that Bobby Brown in this song, as the result of following the advice of  Women´s Liberation, has wound up sitting on a stool with a spindle up his ass while somebody pisses on him. And that´s why I think it´s unusual that the song is so popular here. I mean, when I go to a disco and see people dancing to Bobby Brown, I have to laugh.

Jeg har forberedt noen flere innlegg om Frank Zappa, hvorav dette er en test på om det er noe poeng å legge ut resten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har jeg vært borte et par år,  og jeg kjenner meg ikke igjen.
Med noen få unntak skjer det jo ingenting her lenger!
Å legge ut et innlegg er som å tråkke på en død ku!
I 2006 feiret jeg bursdagen min på vgb og hadde over 600 kommentarer i løpet av kvelden!
Det var mange. Normalen var rundt 75.
Har dere alle forduftet?

Skal man bruke tid på en blogg så må det jo komme noe respons!
Jeg strør ut mine kommentarer i øst og vest, for det var det vi pleide å gjøre før.  Det var slik vi fikk kommentarer tilbake og ble lest.
Nå… ingenting!
Jeg har vel lagt igjen kommentarer på et par hundre blogger her inne. Ikke nødvendigvis noe høyverdig , men kanskje har jeg ansporet til noen meningsutvekslinger eller provosert litt, og kanskje noen har svart meg her og der, men det får jeg aldri vite, for det kan da ikke være meningen at jeg skal huske alle stedene jeg har vært?  Når ingen kommer innom på gjenvisitt så aner jeg jo ikke hvor jeg skal gå…

Er det ikke slik her inne lenger?
Har man et annet system her nå?
Eller er det rett slik at denne kua er i ferd med å daue?

Ha en hyggelig kveld.
Jeg skal på Lorry og se om det er like dødt der!

Dette innlegget ble først publisert 10. juni.
Etter det har vgb merkelig nok lagt meg på listen over anbefalte blogger.
Jeg kjenner ikke kriteriene for å havne der, men det kan neppe være antall kommentarer eller sidevisninger som er avgjørende.

Denne reposten er satt automatisk til 5. jun kl 1200 for å se om det virker.

God sommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg husker ikke hvor dette kommer fra, men jeg tror det er en feministisk sangtekst fra den tiden kvinner trodde menn mente at kvinnens oppgave var å lage mat og frakte sperma fra soverommet til toalettet.
I dag vet vi at det også er mange menn som er flinke til dette. De kalles respektivt kokker og homser.
(Dette lar seg kombinere, men, kombinasjonen har ennå ikke fått hverken en egen betegnelse eller noen spesiell status.)
Jeg skal ikke dvele for mye ved menn. Jeg skal dvele mest ved kvinner. Lesbiske kvinner.
Hvorfor?
Fordi jeg  lurer på om jeg burde begynne å regne meg som en av dem.

 
Historisk sett har samfunnet uttrykt en sterk ambivalens overfor kvinner som har romantiske følelser for hverandre. Samfunnet har både følt seg truet og blitt fascinert, og særlig menn har opplevd det slik. Når kvinner utfordrer sine kjønnsrollemønstre så utfordrer de samtidig selve grunntanken bak samfunnets idè om kjernefamilien. De politiske og sosiale aspektene ved en egen kvinnekultur, hvor mannens rolle blir redusert til å være spermdonator og arbeider, er foruroligende, og vil slå beina under den patriarkalske samfunnsstrukturen. Det blir lett å trekke paralleller til edderkopphunnen som dreper hannen etter at befruktningen har skjedd.
Samtidig blir et flertall av både menn og kvinner seksuelt opphisset av å se to kvinner ha sex med hverandre, i langt større grad enn av å se to menn ha sex med hverandre. (Jeg vil komme tilbake til dette.)

Kvinner som foretrekker å leve i parforhold med kvinner er farlige for samfunnet, langt farligere enn menn som foretrekker å leve i parforhold med menn, rett og slett fordi slike kvinner utfordrer det tradisjonelle patriarkalske samfunnet.
Menn tilber kvinner for sin skjønnhet, og vil at kvinner skal tilbe dem for sin maskulinitet. Hvis maskulinitetstilbedelsen opphører, hva har de da å by på?
Og, ærlig talt: Hva har mannen å by på?
Muskler, et oppblåst selvbilde og en tvilsom kroppshygiene. Det er det mannen byr oss. I hvert fall før han blir moden. Og det tar sin tid. Og når han omsider har blitt så gammel at han er noe å ha så begynner alderen desverre å sette sitt preg på ham, rent fysisk.

Jeg har lest endel om dette, ut av ren egeninteresse.
Jeg har skummet gjennom historien og lest om dronning Kristina av Sverige som valgte å abdisere i 1654 fremfor å måtte gifte seg med en mann. Om Mary Hamilton som poserte som mann og giftet seg med tre kvinner før hun ble avslørt og pisket offentlig i 1736. Om Catherina Link som ble henrettet for det samme i 1721.
Jeg har lest teoriene som hevder at kvinner kler seg maskulint for å oppnå samme respekt som menn. Og jeg har lest om hvordan disse kvinnene har blitt straffet for dette ved offentlig pisking eller henging. “Vil du være mann så får du ta straffen som en mann!”
Menn har skrevet historien, og de har skrevet den utfra sine egne prinsipper.
Nesten alt vi leser av histortiske “fakta” er produsert av menn.

I store deler av den afrikanske kulturen ble ikke lesbiske forhold regnet som utroskap før kolonialiseringen: Kvinner kunne ikke få barn sammen, så kvinner som hadde seksuelle relasjoner med hverandre utgjorde ingen trussel for mannens videreføring av genene.

I den gamle kinesiske kulturen ble kvinner og menn bevisst holdt adskilt. Homoseksualitet blant menn var en egen kultur, mens kvinner ble sett på som sexignorante individer som i utgangspunktet var født aseksuelle. De ble oppfordret til å tilbringe intimtid sammen med hverandre for å utvikle og forstå sin egen seksualitet. Det ble ikke ansett som truende for mannens posisjon som viderebringer av slekten at kvinner var intime med hverandre.

Shere Hite ble kontroversiell da hun i 1976 publiserte en forskningsrapport som forfektet at kvinner i langt større grad enn menn stod fritt til å velge sin egen seksuelle orientering. Hennes tese om at heterofile kvinner ikke var fremmed for tanken på å ha sex med en annen kvinne var det mange som ble provosert av. Særlig blant kristne menn falt slike tanker i dårlig jord.

Hvor er vi i dag?
Menn har vel omsider forstått at også kvinner er ute etter nytelsen. At det er derfor vi gidder å ha sex med dem.
Og noen ganger blir vi overvelmet av maskuliniteten. Noen ganger nyter vi å bli tatt…. andre ganger ikke. Og de andre gangene begynner etterhvert å bli i flertall.
Den amerikanske pornoindustrien produserer lesbiske filmer som underholdning for både menn og kvinner. “Lesbian” er ett av de mest brukte søkeordene på Google. Selv homofile menn liker å se nydelige unge piker som har sex med hverandre.
Smellvakre unge biseksuelle piker har blitt normen i pornoindustrien.
“Normale” maskuline lesber med traktorsko og karslig gange ser man bare på lesbebarer og på filmer for spesielt interesserte.
Samtidig opplever filmer med feminine menn, særlig tailandske she-males, økende popularitet.
Hvorfor dette enorme fokus på det feminine? Er maskuliniteten på vikende front?
Har det skjedd et skult paradigmeskifte?
Er seksuallivet vårt påvirket av amerikanske pornofilmer… eller er det omvendt?

Jeg har tatt mitt valg, men, det er klart det kommer tanker når man bringer sin egen seksualitet fram til realitetsvurdering.
Feminister på søttitallet valgte å leve lesbisk i protest mot det patriarkalske samfunnet, akkurat som intellektuelle studenter valgte å avbryte studiene for å “jobbe på gølvet” i solidaritet med arbeiderklassen.
Jeg tror ikke det er der jeg er. Jeg tror ikke jeg er ute etter å bevise noe.

Mange kvinner som har sex med kvinner ser ikke på seg selv som hverken lesbiske eller biseksuelle. De ser på seg selv som 100% heterofile, blir det slått fast i flere forskningsrapporter.
Jeg har også alltid sett på meg selv som 100% heterofil, og det er der dilemmaet ligger. Hvordan kan jeg velge å leve livet sammen med en kvinne hvis jeg er 100% heterofil?
For det er det valget jeg har tatt.

Jeg er hverken stolt eller flau over å leve i et lesbisk forhold.
Jeg holder det ikke hemmelig på noen måte, men, jeg utbasunerer det heller ikke. Jeg har ikke noe behov for å stå markskrikersk på barrikadene og hyle ut at jeg er sammen med en kvinne, men, samtidig ville det ikke falle meg inn å benekte det hvis noen spurte meg direkte. Jeg er stolt av kjæresten min. Jeg er veldig stolt av henne. Og jeg er stolt over at hun vil ha meg.

Så hva er problemet?
Problemet er at jeg har fått et behov for å definere meg selv, og at jeg ikke klarer å definere meg selv. Det ligger en sperre der. Jeg kan ikke se meg selv i speilet og fortelle meg selv at jeg er lesbisk. Jeg klarer ikke engang å se meg selv i speilet og si at jeg kanskje er biseksuell.
Joda, jeg er sammen med en kvinne, men, jeg er 100% heterofil…
Det henger ikke på greip.
Allikevel er det akkurat det jeg tror.

Jeg tar mer enn gjerne imot synspunkter.
Det kan kanskje gi meg en forståelse jeg mangler.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg syns det er synd at media ensidig slipper til populistiske synsere som bare bygger opp under den skeptiske uforstanden vi faktisk har utviklet her i Norge, i stedet for å slippe til mennesker som kan øke vår forståelse og kanskje bidra til å heve kunnskapsnivået, i stedet for å bidra til det motsatte.
Det nedsettes utvalg og opprettes komitèer av kompetente mennesker for å avgjøre hva som egner seg til utsmykning av offentlige rom. Og det jeg tror er felles for alle disse menneskene er at de vil bidra til å gi oss et bilde av den samtiden vi faktisk lever i. Et bilde som både vi og fremtidige generasjoner vil kunne ha nytte av å forstå.

Hva om media også innså sin plass?
Hva tjener media på disse ensidige skandaleoppslagene som mange faktisk tar for god fisk? Er det rett og slett så enkelt at negative oppslag genererer flere klikk enn positive? 
Er det dit vi har kommet så står det ganske dårlig til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å bli pådyttet en lunken slant med Upper Ten av en bråkåt ungutt på en klassefest er ingen god start.  Desverre er det mange, inkludert meg, som får akkurat den introduksjonen til whisky.
La det være sagt med en gang:  Upper Ten er en slags variant av brakkvann tilsatt brekningsmiddel, og burde vært forbudt ved lov!

“Å drikke Islay-whisky er som å slikke på jernbaneskinner”, sa en eldre mann til meg mange år senere, “du må passe på å trekke til deg tunga før toget kommer!”
Whiskyen het Laphroaig og bodde i en hvit pappsylinder. Skepsisen min var så stor at han måtte tørke den vekk fra bordet før de flatbunnede Hadelandsglassene kunne settes fram.
Jeg fikk en halv centimeter mens han selv tok tre.
Det var nedverdigende.
Allerede da tror jeg at jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare! En halv centimeter… BAH!

Han stoppet meg da jeg løftet glasset. Nei! Jeg skulle ikke drikke! Jeg skulle smake! Man drikker da ikke whisky! Man smaker på den!
Jeg hadde sett meg selv i ånden hyle den ned med lukkede øyne, som man gjør med Tequila. Og etterpå skulle jeg forsøksvis smilt fett og vært stolt av meg selv. Men, nei! Her skulle det smakes. Og ikke minst, LUKTES!
Og det luktet akkurat som han sa: Jernbaneskinner!

Er det en utbredt fetish blandt godt voksne menn med lodden brystkasse å slikke på jernbaneskinner i nattens mørke mulm?
Er det derfor de kommer sent hjem med jernånde, og prøver å bille oss inn at de har vært på bar?

Uansett, poenget var altså å slikke!
Uten slikkelapp av myk latex skulle jeg altså slikke litt på whiskyen.
Glasset skulle holdes akkurat så mye på skrå at tungespissen såvidt klarte å slikke på overflaten.
Gudbedre…
Jeg var overbevist om at han hadde et skult kamera et sted, og at dette kom til å bli stor underholdning på julebordene hans de neste decenniene.
“Se hun slikker” – aftenens høydepunkt.

Jeg er så veloppdragen og høflig at jeg alltid gjør det jeg blir bedt om av eldre herrer, så jeg slikket. Og etterpå smakket jeg tungespissen mot ganen mens jeg pustet inn gjennom munnen og ut gjennom nesen, akkurat som jeg ble beordret.
Selv i tran er det noe som smaker godt. Det gjelder bare å finne det. Og når man først finner det, så er det det helt okei å ta en skje tran til frokost. Jeg har tatt tran siden jeg var liten og jeg gjør det fortsatt, selv om omgivelsene vemmer seg bare ved tanken…
Jammen var det ikke noe som smakte godt i denne jernbane-eliksiren også!
Og det smakte bare bedre og bedre etterhvert!
Sakte bredte smaken seg som en eksplosjon i munnen.
Dette var godt!
Veldig godt!
Noe helt annet en Upper Ten!

Så, det er altså slik man skal drikke whisky.
Bittesmå slurker og masse smaking.
Og helst noen små slikk først.

Hvor mange typer whisky har jeg slikket meg gjennom?
Aner ikke!

Iren(e)`s 5 på topp slikkeliste:

Lagavulin
Laphroaig
Bruichlandic
Oban
Glenmorangie

4  som passerer:

Tullamore Dew ( til irish)
Jameson ( til irish)
Glenfiddich ( hvis det ikke er noe annet igjen)
Bowmore ( fordi pappa liker den, og fordi den tåler is)

3 spesielle:

Jack Daniels ( fine minner, god smak)
Old Granddad ( sene nachspiel )
Four Roses ( farmors favoritt)

De jeg absolutt ikke liker:

Upper Ten.
Dawson
Chivas Regal
Ballantines

Skål!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Karin Yrvin og Gunvor Eldegard går kraftig ut mot at media ukritisk dekker en bestemt sak. Nemlig kvinners rett til å velge.
DN har tillatt seg å lage en reportasje om kvinner som velger å være hjemmeværende. Det er ikke en fiktiv sak. Det er ikke fantasi fra DN’s side. Det er faktisk navngitte kvinner som lar seg eksponere.

http://www.dn.no/karriere/article1139872.ece

Likestillingen er truet, hevder Yrvin og Eldegard.    

http://www.dagsavisen.no/meninger/article303679.ece
Grensen for hva som er truende er i så tilfelle faretruende lav.
Er det altså likestilling å måtte underkaste seg kvinners tyranni og ikke likestilling å måtte underkaste seg menns?
Om det ikke er det som er Yrvin og Eldegards utgangspunkt, så blir det i hverfall den logiske konklusjonen. Så lenge kvinner underordner seg kvinner lever vi alle i sus & dus.Så en kvinne i et lesbisk samboerskap kan altså fritt få velge å være hjemmeværende uten at det blir tredd en hette av skam over henne, mens en kvinne i et heterofilt samboerskap … ? Vel?Jeg har lenge hatt den oppfatning at likestilling er synnonymt med frihet. Frihet til å velge på basis av hva jeg selv finner mest formålstjenlig for meg som individ. Frihet til å, på linje med menn, foreta valg utfra en totalvurdering.

Mener Yrvin og Eldegard at jeg som kvinne ikke er i stand til det? Mener de at jeg fortsatt bærer så preg av generasjoner  med kvinneundertrykking at jeg foretar mine valg på feil grunnlag?
Og dette er faktisk et interessant spørsmål, for det er bærer av en ide om at vi kvinner ikke er i stand til å ta upåvirkede valg.
Likestilling handler i første rekke om å gi oss samme respekt for våre valg som den man gir menn. Hva enn motiverer våre valg kan således ikke anses som mindreverdig sammenlignet med hva som motiverer menns valg. Først i det øyeblikket våre valg blir respektert på lik linje med menns valg, er det likestilling.
Og i så måte er det vi som har noe å lære. For det største hinderet for likestilling er det vi selv som står for. Menn har forlengst utviklet respekt for våre valg.

Er det slik at bare noen få velutdannede politiske kvinner mener at vi fortsatt er så dominert av tidligere undertrykkelse at det påvirker oss i våre valg, eller er det den gjengse oppfatningen blant oss?
Hvis det er den gjengse oppfatningen blant oss har vi desverre fortsatt et langt stykke å gå.

Og det er mulig de har rett, Yrvin og Eldegard.
Men i så tilfelle er det betimelig å spørre hvor de selv har sitt mandat fra. Fra sine menn?
Jeg tillater meg å tvile.

Det er ikke kvinnen som trenger samfunntes aksept, det er samfunnet som trenger kvinnens!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er jo ikke til å unngå å legge merke til at det finnes et krek i Norge.
Et krek som det hersker utvetydig enighet om at burde bli sendt dit peppern gror,  og helst enda lenger vekk, om mulig.
Og det kan muligens være at folkemeningen burde blitt hørt i denne saken, for vi lever jo i et demokrati her i Norge. De fleste av oss i hvert fall.
Burde vi hatt folkeavstemning om viktige saker, kanskje? Hadde det ikke vært langt mer demokratisk om folket selv fikk bestemme om slike krek skulle få lov til å være her?
Og ettersom han er både en hund og en kjøter og en lort og en kukake, så kan det vel umulig forholde seg slik at dette kreket har noen rett til å påberope seg beskyttelse etter norsk lov? Hunder og kjøtere skal holdes i bånd. Kukaker og annen lort kan fluene få.

Vi har et krek i Norge. En selverklært Mulla som påberoper seg og være leder for en slags bevegelse som attpå til forlengst har sluttet å eksistere. Et krek som i sin stormannsgalskap tror seg i stand til å true med blodhevn gjennom sine etterkommere, som om han var en sjaman fra Kautokeino som kunne ganne selv Hans Majestet og hans familie i syv generasjoner.
Forbausende nok finnes det “fornuftige” mennesker som tar dette alvorlig. Mennesker som normalt hverken tror på Snåsamannen eller på engler.
Mannen må anmeldes, må han!

Vel, gjerne for meg… sett stakkaren i fengsel! Frihetsberøvelse kan jo få noen og enhver til å forandre taktikk, og er det noe dette kreket trenger så er det jo å forandre taktikk!
Høyesterett har visstnok to ganger slått fast at denne mannen er er en trussel mot rikets sikkerhet.  Altså en dobbel trussel!
Hvorfor er han fortsatt her da? Hvorfor er han ikke deportert til Svalbard eller Sibir?
Eller rett og slett sendt tilbake dit han kommer fra?
Er det fordi vår demokratisk valgte regjering ønsker å forholde seg til noen prinsipper?

Demokrati = folkestyre, normalt sett.
Det betenkelige ved et folkestyre er at folket selv velger hvem som skal styre dem.
Hvorfor er det betenkelig? Jo, fordi alternativene er for få!
Hvor er muligheten til å stemme på et rød-grønt alternativ som er for å lempe ut krek?
Hvor er muligheten til å stemme på et borgerlig alternativ som er imot å lempe ut krek?

Jeg kunne fortsette denne listen i det uendelige.
Kanskje vi burde hatt en demokratisk folkeavstemning om hvor mange alternativer vi burde ha? Eller en folkeavstemning om hvorvidt vi burde ha folkeavstemninger? I Sveits har de jo folkeavstemninger om det meste…

Det er fristende å sitere Ibsen, men jeg lar det være. De fleste av oss opplyste nordmenn kjenner “En Folkefiende”, så et sitat vil således virke belærende og mot sin hensikt.

Hylekoret hyler, og det gjør det med all rett! Hylekor vil alltid hyle, for det er slik vi er oppdratt.
Vi skal tro på det vi blir servert… fanden kan skaffe seg annen info!
Og hvem fanden er fanden til å komme her og komme her?
Ingen skal komme her og komme her!
Ikke i Norge!
Ikke i åndskjempers fødeland!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

9. juni 2008 kl 21:06  ble min lille solstråle født.

2900 gram og 49 cm var du da.
Nå er du 93 cm og veier over tretten kilo … og du er tung å bære opp trappen.
2 år  –  det er ingenting.  Det er kun et lite pust i livet ditt.
Men, for deg er det et helt liv. Et helt liv fyllt av opplevelser og inntrykk. 

Jeg er så utrolig stolt av deg at jeg ikke eier ord til å beskrive det.
Du er alt jeg kunne drømme om, og mer en det. 
Du eier så mye mer av meg enn du aner!

Og idag har du bursdag.
 
Gratulerer med dagen, Shaya!

Hilsen mamma.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende